Jeg gjør det igjen, - ting jeg ikke burde gjøre.
Ikke noe alvorlig så klart. Jeg er en snill pike. Det er bare det at jeg egentlig burde være på vei til å legge meg nå, siden det er skole i morgen. Og om jeg ikke er på vei i seng, så burde jeg i det minste bruke tiden fornuftig og skrive noen rotasjonsformler på notatkortet mitt så jeg kan overleve matteprøven min i morgen. Jeg bør også gjøre meg ferdig med mitt Position Paper om hva som er Vietnams stilling til diverse temaer. Har ikke en anelse om hva Vietnam mener, men jeg bør finne det ut snart. På mandag braker nemlig MMUN, Montana Model United Nations, løs, og jeg skal representere Vietnam i saker som omhandler Social and Humanitarian Issues. Det kan bli interessant, og jeg gleder meg.
Istedet for å utforske mer om Vietnams politikk eller hvordan man kan rotere, addere, multipilisere og løse likninger med matriser, og hvordan man finner ut av en agumented matrix, sitter jeg her og skriver for dere.
For jeg har nemlig vært hos legen i dag.
Big deal, tenker du. Men ja, jeg synes det er det. Jeg liker nemlig ikke leger. Ikke noe personlig, det er ikke det. Det er bare det at jeg har en aldri så liten legeskrekk gående. Hvorfor vet jeg ikke egentlig, så jeg kan ikke gi deg en begrunnelse. Lukten av steriliserte kontorer, knitringen i papiret på benken du må sitte på, og tanken på at det kan skjule seg sprøyter og skumle instrumenter i skuffene... Leger og meg er ikke den ultimate kombinasjonen.
Jeg er ikke syk. Mamma og andre som lurer på om jeg har glemt å nevne at jeg er syk nok til å måtte besøke legen. Grunnen til dagens legebesøk var bare at jeg måtte ha en uskyldig liten helsesjekk før jeg kan prøve meg på (og mislykkes sterkt i) basketball på skolen. Alle må gjennom en sports physical før de i det hele tatt kan begynne å trene.
Faktisk så var det ikke så fælt som jeg trodde. Du vet hvordan det er, når du må gjøre noe du vet du ikke liker, så forestiller du deg alltid det verste.
Legen min var en veldig hyggelig fyr. Ikke noen McDreamy, men veldig koselig. Og joda, han kjente noen i Norge. Som utvekslingsstudent er det bare å vente på historiene hver gang du nevner landet ditt. Det var en del nordmenn som utvandret til USA, og dessuten så liker vel vi nordmenn dette frihetens land, noe som fører til at 'alle' amerikanerne etterhvert har slekt og venner i Norge. Eller så er de vokst opp i Minnesota, som legen, og nettopp denne staten er nesten et Norge#2. Legefyrens kone hadde en tante som bodde i Stavanger. Han visste til og med at det var på den andre siden av landet fra der jeg bodde, noe de fleste amerikanere ikke kunne ha fortalt meg. Forresten, det er bare å gi opp med en gang å si at jeg er fra Drammen. Oftere og oftere hører jeg meg selv si at jeg er fra "one of the bigger cities in Norway, about 40 kilometers from Oslo". Oslo er den eneste byen folket her har hørt om, så de kan, hvis du er heldig, ha en anelse om hvor på kartet denne byen befinner seg. Om de da ikke er overbevist om at Norge er i Tyskland et sted, eller hovedstaden i Sverige...
Jeg er forresten ikke så norsk som jeg burde være, siden jeg ikke er blond eller blåøyd. Men han godtok at jeg var høy og blek, noe som er kjennetegn på at du er norsk. Jeg har en liten tendens til å snakke mye når jeg er smånervøs. Høyden min i inches er visst 66 1/4. Centimeter er lettere å forstå, men det brukes ikke her.
Ugh, blodtrykksmåling er noe av det verste jeg vet. Tingen rundt armen strammes, og i min overdrivelse sitter jeg og tenker at armen min nok kommer til å falle av. Og når man gjør en sportshelsesjekk så må man måle på begge armene. Heldige meg. Jeg hadde til og med litt høyt blodtrykk, men helsedamen som målte sa det var fordi jeg var litt nervøs.
Jeg var litt stolt av meg selv da jeg fylte ut de påkrevde skjemaene. Jeg kunne nemlig ringe rundt "bruker aldri" tobakk, narkotiske stoffer og alkohol. Pluss at jeg er solkrembruker, hjelmbruker, og griper automatisk etter sikkerhetbeltet når jeg setter meg inn i en bil. Litt forskjell på meg og en del andre mennesker der. Selvom jeg er på flink-siden når det kommer til alt dette, måtte legen gi meg en liten tale om hvor lite bra alle stoffene er for meg, siden alle vet at det er mye bruk av dem i Montana, at bilbelter er lovpålagt å bruke og at 21-årsgrensen gjelder.
Hm, jeg tror vi også snakket litt om at norsk er et germansk språk, og at den beste måten å bli kvitt en fobi på er ved å gjøre det man er redd for. Så jeg kunne godt få noen vaksiner eller bli tatt blodprøver av. Ikke den smarteste tingen å tulle med når man prøver å få meg til å slappe helt av i armene for å sjekke reflekser. Klokken på veggen hadde et problem av typen 'har tikke-lyd, beveger sekundviseren, men bare frem og tilbake på samme tid', noe som gjorde at jeg følte at det tok uendelig lang tid. Men jeg overlevde besøket!
Nå er det virkelig tid for enten mer jobbing, eller litt søvn. Ha en fin dag alle som står opp nå!
Ikke noe alvorlig så klart. Jeg er en snill pike. Det er bare det at jeg egentlig burde være på vei til å legge meg nå, siden det er skole i morgen. Og om jeg ikke er på vei i seng, så burde jeg i det minste bruke tiden fornuftig og skrive noen rotasjonsformler på notatkortet mitt så jeg kan overleve matteprøven min i morgen. Jeg bør også gjøre meg ferdig med mitt Position Paper om hva som er Vietnams stilling til diverse temaer. Har ikke en anelse om hva Vietnam mener, men jeg bør finne det ut snart. På mandag braker nemlig MMUN, Montana Model United Nations, løs, og jeg skal representere Vietnam i saker som omhandler Social and Humanitarian Issues. Det kan bli interessant, og jeg gleder meg.
Istedet for å utforske mer om Vietnams politikk eller hvordan man kan rotere, addere, multipilisere og løse likninger med matriser, og hvordan man finner ut av en agumented matrix, sitter jeg her og skriver for dere.
For jeg har nemlig vært hos legen i dag.
Big deal, tenker du. Men ja, jeg synes det er det. Jeg liker nemlig ikke leger. Ikke noe personlig, det er ikke det. Det er bare det at jeg har en aldri så liten legeskrekk gående. Hvorfor vet jeg ikke egentlig, så jeg kan ikke gi deg en begrunnelse. Lukten av steriliserte kontorer, knitringen i papiret på benken du må sitte på, og tanken på at det kan skjule seg sprøyter og skumle instrumenter i skuffene... Leger og meg er ikke den ultimate kombinasjonen.
Jeg er ikke syk. Mamma og andre som lurer på om jeg har glemt å nevne at jeg er syk nok til å måtte besøke legen. Grunnen til dagens legebesøk var bare at jeg måtte ha en uskyldig liten helsesjekk før jeg kan prøve meg på (og mislykkes sterkt i) basketball på skolen. Alle må gjennom en sports physical før de i det hele tatt kan begynne å trene.
Faktisk så var det ikke så fælt som jeg trodde. Du vet hvordan det er, når du må gjøre noe du vet du ikke liker, så forestiller du deg alltid det verste.
Legen min var en veldig hyggelig fyr. Ikke noen McDreamy, men veldig koselig. Og joda, han kjente noen i Norge. Som utvekslingsstudent er det bare å vente på historiene hver gang du nevner landet ditt. Det var en del nordmenn som utvandret til USA, og dessuten så liker vel vi nordmenn dette frihetens land, noe som fører til at 'alle' amerikanerne etterhvert har slekt og venner i Norge. Eller så er de vokst opp i Minnesota, som legen, og nettopp denne staten er nesten et Norge#2. Legefyrens kone hadde en tante som bodde i Stavanger. Han visste til og med at det var på den andre siden av landet fra der jeg bodde, noe de fleste amerikanere ikke kunne ha fortalt meg. Forresten, det er bare å gi opp med en gang å si at jeg er fra Drammen. Oftere og oftere hører jeg meg selv si at jeg er fra "one of the bigger cities in Norway, about 40 kilometers from Oslo". Oslo er den eneste byen folket her har hørt om, så de kan, hvis du er heldig, ha en anelse om hvor på kartet denne byen befinner seg. Om de da ikke er overbevist om at Norge er i Tyskland et sted, eller hovedstaden i Sverige...
Jeg er forresten ikke så norsk som jeg burde være, siden jeg ikke er blond eller blåøyd. Men han godtok at jeg var høy og blek, noe som er kjennetegn på at du er norsk. Jeg har en liten tendens til å snakke mye når jeg er smånervøs. Høyden min i inches er visst 66 1/4. Centimeter er lettere å forstå, men det brukes ikke her.
Ugh, blodtrykksmåling er noe av det verste jeg vet. Tingen rundt armen strammes, og i min overdrivelse sitter jeg og tenker at armen min nok kommer til å falle av. Og når man gjør en sportshelsesjekk så må man måle på begge armene. Heldige meg. Jeg hadde til og med litt høyt blodtrykk, men helsedamen som målte sa det var fordi jeg var litt nervøs.
Jeg var litt stolt av meg selv da jeg fylte ut de påkrevde skjemaene. Jeg kunne nemlig ringe rundt "bruker aldri" tobakk, narkotiske stoffer og alkohol. Pluss at jeg er solkrembruker, hjelmbruker, og griper automatisk etter sikkerhetbeltet når jeg setter meg inn i en bil. Litt forskjell på meg og en del andre mennesker der. Selvom jeg er på flink-siden når det kommer til alt dette, måtte legen gi meg en liten tale om hvor lite bra alle stoffene er for meg, siden alle vet at det er mye bruk av dem i Montana, at bilbelter er lovpålagt å bruke og at 21-årsgrensen gjelder.
Hm, jeg tror vi også snakket litt om at norsk er et germansk språk, og at den beste måten å bli kvitt en fobi på er ved å gjøre det man er redd for. Så jeg kunne godt få noen vaksiner eller bli tatt blodprøver av. Ikke den smarteste tingen å tulle med når man prøver å få meg til å slappe helt av i armene for å sjekke reflekser. Klokken på veggen hadde et problem av typen 'har tikke-lyd, beveger sekundviseren, men bare frem og tilbake på samme tid', noe som gjorde at jeg følte at det tok uendelig lang tid. Men jeg overlevde besøket!
Nå er det virkelig tid for enten mer jobbing, eller litt søvn. Ha en fin dag alle som står opp nå!
